Det meste av fisk og skalldyr passer utmerket for grilling. Den grunnleggende regelen for fisk er at jo tykkere og fastere fiskefilèter, desto enklere er det å grille med vellykket resultat. Velg først og fremst fet fisk som steinbitt, kveite, laks, makrell, breiflabb og ørret. Disse fiskeslagene kan legges direkte på grillen eller grilles i spyd. Magrere fisk som piggvar, flyndre og torsk kan også grilles med gode resultater, men kan lett falle fra hverandre på grillen, og bør derfor bli grillet i folie eller på dobbeltrist.

For at fisken ikke skal feste seg til grillen, og for at den skal få en gyldenbrun og fin stekeskorpe, er det viktig å pensle den før den legges på grillen. La gjerne også fisken ligge i marinade 1 time før grilling. Da blir den ekstra saftig og med mer smak. Unngå marinader med mye fett. Fettet lett kan ta fyr og brenne fisken i stedet for å grille den. Fisken er ferdig grillet når du ser små fett- eller væskedråper på overflaten. Fisk i folie er ferdig når beina løsner eller fiskekjøttet er kokt. Hvit fisk er klar når kjøttet er hvitt og ugjennomskinnelig. Rød fisk skal være blek rosa og ugjennomskinnelig.

WWF sin sjømatguide                                                                                            Dersom du ønsker å grille bærekraftig fisk kan WWF (World Wide Fund for Nature) sin sjømatguide hjelpe deg. WWF utarbeider hvert år en sjømatguide, hvor de vanligste fiskeslagene og fiskeproduktene på det norske fiskemarkedet presenteres. I guiden er fisk og sjømat sortert etter fargekodene grønt, gult og rødt. Det som er merket med grønt kan du spise så ofte du vil, det som er merket med gult bør du ikke spise for ofte, og det som er merket med rødt bør du styre unna. Hele sjømatguiden kan du laste ned HER.

Gode tips til hvordan du kan tilberede og grille ulike fiskeslag kan du finne på godfisk.no.

Ha en god grillsesong!

 Bilde: www.spar.no

Videre uttalte Støre at det i første omgang ikke er sannsynlig at det blir et gratis skolemattilbud, men heller delvis subsidiert hvor foreldrene, kommunene og staten må åpne sine lommebøker alle som en. Hvor stor den foreldrebetalte andelen eventuelt vil bli kunne han ikke uttale seg noe om, men betraktet selv at 35 kroner dagen for et fullverdig skolemåltid var en billig penge. Denne uttalelsen er i beste fall selvmotsigende, da dette er stikk i strid med Helsedepartementets overordnede folkehelsemål om å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet, nedfelt i Samhandlingsreformen og dets tilhørende folkehelselov og folkehelsemelding. Det har blitt observert en økning i sosiale forskjeller de siste årene basert på analyser utført i grunnskolen etter innføring av Kunnskapsløftet, og etablering av en foreldrebetalt skolematordning til 35 kroner dagen vil nærmest garantert bidra til en videre økning i de sosiale forskjellene. På den andre siden så har innføring av gratis skolemat til alle potensialet til å bli et meget positivt og viktig helsefremmende tiltak i Norge, men vi har dessverre ikke de største forventningene basert på den tidligere mangelfulle handlingen fra politisk hold vedrørende dette temaområdet. Men et glimmer av håp om at det kan bli en realitet i fremtiden, det har vi.

I kjølvannet av Støres skolematuttalelser har, som forventet, ikke ytringene latt vente på seg fra hans politiske motparter. Kort fortalt så er SV og SP positive til å innføre daglig skolemattilbud i grunnskolen samt å utvide tilbudet om gratis skolefrukt. FrP mener skolefrukten er et steg i riktig retning og ønsker også å innføre gratis havregrøt til grunnskoleelever, mens Høyre og Venstre er negative til både skolemat og skolefrukt. KrF holder seg litt mellom barken og veden da de ønsker å kutte gratisfrukten samtidig som de er åpne for en abonnementsordning både for frukt og skolemat.

Ernæring + læring = sant!

Partienes begrunnelsen for negativiteten til subsidiert/delvis subsidiert skolemåltid er todelt. På den ene siden mener de at de allerede begrensende økonomiske resursene kommunene har til benyttelse i grunnskolen burde fokuseres på å styrke kompetansen til lærerstaben fremfor å sørge for at elevene får tilbud om et balansert måltid på skolen. På den andre siden mener de at elevenes ernæring er i hovedsak foreldrenes ansvar slik som læring er lærernes ansvar.

Vi mener at denne begrunnelsen blir altfor dogmatisk og tatt ut av kontekst. Ernæring og læring kan ved første øyekast virke som to aspekter som er uavhengig av hverandre, men en skal ikke skue hunden på hårene. Like essensielt som et sunt kosthold er for barnas utvikling, så gir sunt kosthold et godt grunnlag for å optimalisere læringen, og ernæring må derfor sees på som en integrert del av læringen. Tidligere prøveordninger på skolemat har høstet mange lovord, og både skole og foreldre mener det har gitt barna bedre konsentrasjon og positiv effekt på læring. Dette støtter oppom tidligere forskning som viser at skolemat kan ha en betraktelig positiv effekt både på elevenes helsestatus, læringsutbytte og på skolemiljøet.

Om skolemat blir innført i grunnskolen, mener vi at man burde inkorporere barna i matlagningen slik at de lærer å lage mat selv fremfor å kun få den servert. Da vil en slå mange bananfluer i en smekk: elevene vil få et balansert måltid på skolen som vil skape flere positive ringvirkninger, samtidig som de vil opparbeide seg verdifull matlagningskompetanse som de kan dra nytte av både der og da, og i fremtiden.

Bilder: nrk.no, ranablad.no, vg.no, bygdekvinnelaget.no, matsiden.no og nationen.no

Vitamin D er koplet til en rekke positive helseeffekter. Først og fremst er vitaminet viktig for å opprettholde god beinhelse. D-vitamin regulerer innholdet av kalsium og fosfor i blodet og spiller en viktig rolle for kalsiumopptaket i tarmen og mineraliseringen av nydannet beinvev. Kalsium og fosfat er grunnleggende bestanddeler av skjelett og tenner. Videre er god vitamin D-status koplet til

redusert risiko for kreft i indre organer, diabetes, multippel sklerose, beinskjørhet og hjerte- og karsykdommer – blant annet. Siden 1980-tallet er det publisert over 6000 vitenskapelige artikler om vitamin D. Som med all forskning er imidlertid ikke alle ernæringsstudier entydige, så alle vitamin Ds mekanismer er per i dag ikke  tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert eller kjent.

Sollys og vitamin D

For mennesker er vitamin D egentlig ikke et vitamin, men et hormon. Dette er fordi vi i teorien ikke trenger å få tilført vitamin D gjennom kosten. Akkurat som dyr og planter produserer menneskekroppen vitamin D selv så lenge forutsetningene, tilstrekkelig UV-bestråling, er til stede. I Norge er imidlertid intensiteten i sollyset store deler av året ikke tilstrekkelig for D-vitaminproduksjon.

Den hvite hudtypen som er vanlig i Nord-Europa utviklet seg da mennesker beveget seg nordover fra solrike ekvatorialområder, fordi vi i disse nordlige områdene trenger mer D-vitamin. Til sammenlikning trenger svart hud seks ganger mer sol enn hvit hud for å produsere samme mengde vitamin D. Av disse årsakene blir derfor inntak av D-vitamin via kosten desto viktigere for nordmenn.

Mangel på vitamin D

Vitamin D-mangel kan føre til rakitt hos barn og osteomalaci hos voksne. Begge disse lidelsene fører til porøst skjelett og deformerte bein. Dårlig vitamin D-status gir også økt risiko for beinskjørhet i voksen alder. Beinskjørhet, eller osteoporose, er en utbredt lidelse blant nordmenn; ifølge Forskning.no vil annenhver kvinne og hver fjerde mann i Norge få minst ett beinbrudd etter fylte 50 år. På den andre siden viser forskning at et adekvat inntak av vitamin D har en forebyggende effekt.

Kilder til vitamin D i kosten

Fiskeolje (tran) og fet fisk er gode vitamin D-kilder i kosten. Makrell, laks, sild, tunfisk; det er bare å slå seg løs. Vitamin D forekommer også i varierende grad i smør, fløte, egg og lever. ”Ekstra lett” lettmelk er beriket med vitamin D da, da melkens opprinnelige vitamininnhold er redusert med fettet.

Mange nordmenn spiser ikke den mengden fisk som er anbefalt. Spiser man ikke fet fisk regelmessig, anbefales tilskudd av vitamin D. Dette er spesielt viktig i vintermånedene, da vi nordboere får lite sollys og dermed ikke kan danne vitaminet selv.

• En barneskje tran gir oss den mengden vitamin D vi trenger daglig, og tilfører dessuten vitamin A og E, samt essensielle fettsyrer som er med på å styrke immunforsvaret.

Tilskudd av vitamin D er ekstra viktig for grupper som er i risiko for å utvikle mangel på vitamin D: personer som i liten grad av eksponeres for sollys (blant annet spedbarn, innvandrerkvinner som dekker seg til og eldre) og personer med mørk hudfarge.

På Godfisk.no finner du mange gode middagesoppskrifter med fet  fisk rik på vitamin D; blant annet denne fristende oppskriften på nøttepanert laks. Vel bekomme!

På tross av at kostrådene var ett sluttprodukt av en grundig systematisk gjennomgang av en solid mengde vitenskapelige studier innenfor ernæringsfeltet, lot ikke kritikken vente på seg. Kjøttbransjen steilet naturlig nok i protest over rådet om å begrense inntak av rødt kjøtt, men de anbefalingene som sannsynligvis har fått hardest medfart er de relatert til inntak av fullkornsprodukter og frukt. Dette kan man takke de hardbarka lavkarboentusiastene for da de har servert mang en protest mot det de anser som råd om et altfor høyt inntak daglig av karbohydrater. Selv om det nå er over to år siden kostrådene ble publisert, må de fortsatt tåle hard medfart fra lavkarbonistene, og dette begynner vi å se oss mektig lei på. Derfor ønsker vi å slå et slag for kostrådene ved å fremheve dets potensiale, fremfor begrensninger.

Vi mener at rådene burde bli sett på som en veiledning, en rettesnor, for et godt og sunt kosthold. Den overordnende hensikten med kostrådene går frem av overskriften og innledningen i publikasjonen om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget som ligger bak: «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.» De er altså ikke ment, slik de fremstår i dag, som behandling for ulike lidelser; de er utviklet for å forebygge sykdom.

Om en ser på mat og matatferd i en mer overordnet forstand, med fokus på de globale ringvirkningene av ulike typer kosthold, så er det ikke til å stikke under en stol at kosthold basert på de nasjonale kostholdsrådene i prinsippet er mye mer i tråd med en bærekraftig utvikling enn et lavkarbokosthold. Selv om mange av lavkarbotilhengerne forsvarer kostholdet sitt med at de alltid velger økologiske meieri- og kjøttprodukter, så utgjør det en dråpe eller tre i havet når man ser på hvor stor belastning husdyrholdindustrien har på det globale miljøet, både i forhold til klimagassutslipp, vannforbruk og energi, og ikke minst fremtidig matsikkerhet for verdens befolkning. Så uansett hvordan man vrir og vender på det så er et kosthold basert på lavkarbofilosofien overhodet ikke bærekraftig, men heller egoistisk og sneversynt.

Hva må til for å øke positiviteten rundt de nasjonale kostrådene? 

Å utarbeide kostholdsråd som er meget spesifikke, detaljerte og tilpasset ethvert menneske i befolkningen vil være så og si umulig. Alle mennesker er forskjellige, med ulike behov; noen skal ned i vekt, andre trenger å legge på seg, mange har intoleranser og allergier overfor spesifikke matvarer, mens andre av eget valg unngår mat fra ulike matvaregrupper grunnet religiøs tro eller etiske prinsipper. Likevel mener vi at de nasjonale kostrådene representerer et godt utgangspunkt for et sunt og variert kosthold, da de er såpass overordnet at de kan, med enkle grep, tilpasses individuelle behov.

Når det er sagt, så vil det by på store utfordringer å trenge igjennom all pseudovitenskapelig ernæringsinformasjon som har blitt foret til befolkningen via sosiale- og massemedier, men det er noe som må gjøres for å skape mer positivitet og høyere oppslutning rundt de nasjonale kostholdsrådene.  Derfor må helsemyndighetene bli betraktelig flinkere til å kommunisere kostrådene ut til hele Norges befolkning, og i mye høyere grad vise hvordan rådene kan benyttes som et grunnlag for individuell kostholdstilpasning.

Kunnskap er egenmakt

I tillegg til at myndighetene må ta et større ansvar for kommunikasjonen av kostrådene, må det stilles høyere krav til hver enkelt individs ansvar for egen helse. Mange mennesker i dette landet har minimalt med ernæringskunnskap, hvilket gjør det vanskelig for dem å skille mellom vitenskapelig basert og pseudovitenskapelig ernæringsinformasjon. Ernæringslære burde derfor være inkludert i mye høyere grad i obligatorisk undervisning i grunnskolen. Elevene burde få grundig opplæring i både teoretiske og praktiske aspekter ved mat- og ernæringslære, i kombinasjon med innføring i vitenskapelig metode. Dette vil kunne gi barn og unge i skolen meget verdifulle og nyttige verktøy som gjør dem i stand til å ta gode og sunne matvalg, hvilket vil fremme både deres helse og folkehelsen på kort og lang sikt.

Bilder: helsedirektoratet.no, matportalen.no og marlerblog.com

Grønnsaker er sunt. Sånn er det med den saken. De kommer i (omtrent) alle regnbuens farger, koster ikke stort og er proppfulle av livsviktige vitaminer, mineraler og antioksidanter. Det er godt dokumentert at et daglig inntak av grønnsaker sammen med frukt, bær og belgvekster kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom, diabetes type 2, metabolsk syndrom samt en rekke kreftformer. Og nesten enda mer unikt enn grønnsakenes kreftforebyggende potensiale, er det faktum at grønnsaksspising er et kostholdsråd både statlige helsemyndigheter og lavkarbo-tilhengere enes om.

I de norske kostrådene, utgitt av Nasjonalt råd for ernæring, anbefales minst fem porsjoner av rundt 100 gram grønnsaker, frukt og bær per dag. I Norge er kostrådet også godt kjent som «5 om dagen». Og bare for å oppklare eventuelle misforståelser først som sist: tanken er at rundt halvparten av de fem porsjonene skal være grønnsaker- en relativt rimelig og enkel investering i egen helse der, altså.

Men så var det dette med teori og praksis. Vi vet altså at grønnsaker er bra for oss, og utvalget i norske butikkhyller har forbedret seg formidabelt de siste tiårene. Allikevel- til tross for en stor vekst i nordmenns grønnsaksforbruk siden 1980-tallet, ligger forbruket på befolkningsnivå fremdeles langt under helsemyndighetenes anbefalinger. Det er ikke mange av oss som spiser våre anbefalte porsjoner grønnsaker daglig her til lands; anslagsvis bare rundt 10-20 prosent. Så man kan jo spørre seg: hvorfor spiser egentlig  gjennomsnittsnordmannen så lite grønnsaker?

For å bedre forstå nordmenns matvaner og lunkne forhold til grønnsaker, kan det være smart å se seg litt tilbake- og undersøke grønnsakers rolle i Norge i retrospektiv. Vi som er barn av «glasurgenerasjonen» er født med sølvskje i munnen og gullhår i ræva.  For oss er det lett å glemme at Norge egentlig alltid har vært en pottitland (og kanskje fremdeles er det), og at vi er nyrike på både olje og aubergine.

Men såpass vet vi: norsk matkultur er preget av at Norge lenge var et fattig, kaldt land med en kort dyrkningssesong. Tradisjonelt sett har nordmenns kosthold vært basert på grøt, brødmat og melkeprodukter, og av grønnsaker gikk det stort sett i drøye rotfrukter som gulrot, kålrot, neper og potet. Ergo: historisk sett har grønnsaker har aldri hatt en stor plass i norsk matkultur. Selv blant overklassen ble grønnsaker ansett som lavstatusmat, og ble kun brukt som tilbehør til middagsmåltidene. I Norge ble kvaliteten på en matrett definert ut i fra hvor mye kjøtt det var i den. Kanskje ikke så ulikt 2013, egentlig?

Som en del av norsk matkultur kan også det norske måltidsmønsteret sies å påvirke nordmenns forbruk av grønnsaker. Den særnorske kosten med brødmat og matpakke har overlevd langt inn i 2000-tallet, og det med konsekvenser. En stor SIFO-undersøkelse fra 2001 fant at for over 80 prosent av nordmenn var middagen dagens eneste varme måltid, og at tre av fire måltider i hovedsak besto av brødmat. Grønnsaker hovedsakelig spist til middagsmåltidet. Sammenliknet med Finland, Danmark og Sverige var Norge det landet der færrest spiste grønnsaker som hovedingrediens til middag. Hmm.

Ok, matpakken er kanskje kommet for å bli, men det samme er «5 om dagen». Så for at ikke agurken nederst i kjøleskapet skal bli en evig kilde til dårlig samvittighet og uutviklet potensiale, har vi samlet noen praktiske hint og vink her for deg:

• Husk at du kan bruke grønnsaker som er både friske, hermetiske, frosne, rå og varmebehandlede (dvs. bearbeiding med koking, mikrobølgeovn, baking og steking). Men pass på så du ikke f.eks overkoker eller -steker grønnsakene, da vil både næringsstoffer og smak forringes.

• Her kan du sjekke ut hva en porsjon på 100 gram tilsvarer, f.eks ½ avocado:

• Hvordan få i seg «5 om dagen»? Bama har samlet noen praktiske eksempler for deg:

Forslag til en dag med tre hovedmåltider og et mellommåltid:

Frokost: Havregrøt med kanel og rosiner, samt 1,5 dl appelsinjuice

Mellommåltid: En liten neve nøtter samt 1 stor pære

Lunsj: Grov baguett med egg og 1 tomat, samt 5-6 minigulrøtter

Middag: Dampet ørret, 1 dl agurksalat, 2 buketter dampet brokkoli og 2 kokte poteter

Aftens: Knekkebrød med smøreost og 2 paprikaringer

Forslag til en dag med trening:

Frokost: usukret kornblanding med svisker, nøtter og 1 banan i skiver

Lunsj: 4 dl blandet salat sammen med fullkornspasta og stekt kyllingbryst

Mellommåltid: Brødskive med 1/2 avokado

Middag: Pasta med kjøttsaus, salat av 2 tomater og 1,5 dl sukkererter

Etter trening: Smoothie av yoghurt, ½ mango, 2 dl jordbær og ½ dl juice

For mer inspirasjon, oppskrifter og tips, sjekk ut frukt.no, 5omdagen.com, bama.no og vegetarbloggen.com. Lykke til!

Bilder lånt fra 5omdagen.com og frukt.no. 

Populariteten rundt disse gylne dråpene har naturlig nok skapt stor forskningsinteresse vedrørende mulige helsegevinster som kan tilskrives kaffeinntak. Og lovordene har ikke latt vente på seg. Kaffe har ved mange anledninger blitt omtalt som en mirakeldrikk som blant annet kan beskytte mot ulike former for kreft, slag, depresjon og leversykdom, samt bremse utviklingen av Parkinsons og forbedre ytelse og utholdenhet i forbindelse med trening. Basert på disse påstandene så kan det virke som kaffe potensielt kan kurere mye mer enn gruff, men hvor mye sannhet ligger det i disse formidable påstandene?

Funn fra tre ulike metastudier, publisert i 2005, 2006 og 2011, indikerer at et moderat inntak (3-4 kopper) av kaffe kan ha en beskyttende effekt overfor ulike former for kroniske sykdommer, som type 2 diabetes mellitus, Parkinsons, Alzheimers og leversykdom. Akkurat hvilke stoffer som bidrar til dette er usikkert, men man antar at det kan være sammensetningen av polyfenolene i kaffen. Videre ble det funnet at et moderat inntak av kaffe ikke er forbundet med noen direkte risiko for hjerte og karsykdommer men derimot kan medføre lavere risiko for å dø av hjerte- og karsykdommer. Likevel er det enighet om at det kreves mer forskning på området før man kan anbefale å begynne å drikke kaffe for å oppnå potensielle helsegevinster.

En review fra 2011 som så på sammenhengen mellom kaffeinntak og utviklingen av ulike former for kreft fant at kaffe viste en beskyttende assosiasjon i forbindelse med utvikling av leverkreft og kreft i livmoren. Videre fant man ingen sammenheng med kaffeinntak og bryst-, bukspyttkjertel-, nyre-, eggstokk-, prostata-, eller magekreft. Risikoen for blærekreft derimot synes å være forbundet med et høyt kaffeinntak i enkelte populasjoner og blant menn.

Koffein

Koffeinet er det mest allmennkjente stoffet i kaffe. Det er dette stoffet som virker oppkvikkende og som er ansvarlig for kaffens vanedannende egenskaper. Det har blitt funnet at koffein, også det i kaffe, kan øke prestasjon og utholdenhet i forbindelse med intens trening, men det har blitt argumentert at dette kun gjelder for inntak av koffein, og ikke kaffe med koffein. Koffeinet i kaffen kan derimot utgjøre en indirekte risikofaktor for hjerte- og karsykdommer da det kan føre til økt blodtrykk og økt plasma homocystein nivå.  Videre så burde mennesker som er følsomme overfor koffein begrense inntak og/eller erstatte den vanlige kaffen med koffeinfri kaffe. I tillegg burde gravide begrense kaffeinntaket, da et høyt inntak av kaffe har blitt assosiert med økt sannsynlighet for komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel.

Kaffestol og kahweol

Dette er stoffer i kaffe som har blitt vist å bidra til økt plasmakonsentrasjon av kolesterol hos mennesker. Ved å tilberede kaffe med kaffetrakter eller ved håndfiltrering unngår man dette problemet, da stoffene blir liggende igjen i filteret. Under tilberedelse av kokekaffe forblir disse stoffene i kaffen, og kokekaffe er derfor assosiert med økt risiko for utvikling av hjerte- og karsykdommer.

Akrylamid

Akrylamid er betraktet som et potensielt kreftfremkallende stoff hos mennesker, da det har blitt påvist å fremkalle ulike former for kreft i dyreforsøk. De få studiene som har undersøkt assosiasjoner mellom inntak av akrylamid hos mennesker og mulig helserisiko, har ikke funnet at stoffet utgjør noen signifikant risiko for utvikling av kreft. Men det er verdt å notere seg at det eksisterer veldig lite forskning på området og at det høyeste akrylamidinntaket blant nordmenn kommer fra kaffe og brød.

Så fremt en ikke har høyt blodtrykk, er overfølsom for koffein eller er gravid, så virker det som at man trygt kan nyte tre, fire kopper filtrert kaffe om dagen med god samvittighet, da det ikke utgjør noen sannsynlig negativ helseeffekt, og muligens kan bidra med positive helsegevinster. Derfor kan det virke som om lovordene kaffe tidligere har høstet, henger relativt på greip.

Bilder: Kaffe.no og Stenhildebrandt.no

Transfett er en type fler- eller enumettet fett som er kjemisk herdet. Herdeprosessen fettet går gjennom, gir det et høyere smeltepunkt og en fastere form – noe som gjør at det ikke harskner og kan holde seg i månedsvis. Matvarer som består av transfett kan dermed ligge i butikkhyllene i lang tid. Samtidig er transfett billig å produsere. Men det har sin helsemessige pris; for transfett er det absolutt verste fettet du kan spise. Det øker nemlig det dårlige LDL-kolesterolet, samtidig som det gode HDL-kolesterolet senkes. Dette øker risikoen for hjerte- og karlidelser. I fire store observasjonsstudier fra ulike land har det blitt vist at et inntak av transfett på over 5 gram per dag ser ut til å øke risikoen for hjertesykdom med hele 25 %. I tillegg er det også funnet at transfett intensiverer inflammasjon, et felles symptom i ulike kroniske sykdommer.

For noen tiår tilbake innholdt mye av margarinen i Norge transfett, som et resultat av at den var laget av herdet fiskeolje. Dette har ført til at margarin tidligere fikk mye av skylden for hjerteinfarktepidemien på 70- og 80-tallet. I dag fremstilles margarin under en mer skånsom prosess, og inneholder svært små mengder transfett.

Danmark var det første landet i verden som innførte restriksjoner mot transfett. I Danmark kan kun 2 % av fettinnholdet i en matvare bestå av transfett. Brudd på dette kan i verste fall føre til fengselsstraff for innhaveren av butikken eller serveringsstedet. Island og Sverige har i dag innført lignende restriksjoner. I Norge finnes det imidlertid ikke noe regelverk som setter grenser for hvor mye transfett det kan være i matvarer, da norske helsemyndigheter mener at nordmenns inntak av transfett ligger på et akseptabelt nivå, samtidig som de mener at det selges lite produkter som inneholder transfett. Den danske forskeren Steen Stender kunne under Landforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) sin kostholdskonferanse i Oslo forrige uke påvise at dette ikke er korrekt. I november i fjor var han i Oslo og kjøpte vilkårlige produkter fra seks ulike matbutikker i Oslo. Tre fra Oslo vest og tre fra Grønland. I 13 av 21 produkter fant Stender skyhøye verdier av transfett.

Etter disse avsløringene krever nå LHL forbud mot høyt innhold av transfett i matvarer i Norge. Og, vi i Matersunt kunne ikke vært mer enig. Dersom utfordringene i norsk folkehelse skal tas på alvor, må norske myndigheter i større grad kople matpolitiske virkemidler opp mot folkehelsa!

Bilde: journalen.hioa.no

Karbohydrater er så mangt, og er å finne -i ulike former- i både syntetisk snop og næringsrikt rugbrød. Det burde være innlysende at mens man bør begrense snopforbruket sitt, er rugbrød helt kurant hverdagsmat. I kostholdssirkusets ubarmhjertige univers har imidlertid samtlige karbohydrater vært stemplet som hakkekylling og mobbeoffer i en årrekke. Billedliggjort som en døll, tørr brødskive eller gammelmodig potet ingen gidder å være venn med, og i hvert fall ikke spise.

Karbohydratenes tidsalder var kanskje det trauste 60-, 70-, 80- eller 90-tallet, men 2000-tallet tilhører den freshe protein- og fettrike maten. Karbohydratrike matvarer som hvete, ris og mais er kanskje den viktigste energikilden til størstedelen av verdens befolkning, men who cares! Vi troner på toppen av næringskjeden i dette landet, og kan uanfektet spise kyllingfileter, salmalaks og meieriprodukter med begge hender. Hvilket vi også gjør.

For de av oss som ikke har blitt merkbart skadet av karbohydratenes angivelige uhippe, fetende eller soppfremkallende bivirkninger (blant så mye, mye mer!), er denne utviklingen besynderlig. Hva skjedde egentlig?

Vi nordmenn er som prinsessen på erten – eller poteten, i dette tilfellet. Sett i forhold til de fleste av våre medsøstre og –brødre i denne verden, er vi her til lands både sunne og velfødde, og kommer til å leve lange og lykkelige liv. Vi er faktisk litt for velfødde, og har det litt for bra. Men hvis vi bare kjenner godt nok etter, er det garantert litt rusk i maskineriet. Og sant nok; de siste årene har diverse diffuse og mer håndfaste fysiske plager bredt om seg blant nordmenn. Det kan være så mangt; irritabel tarm, kviser, astma, luft i magen, atferdsproblemer, ME, overvekt. You name it. Men hva skyldtes alle disse plagene? Hvem eller hva kunne vi skylde på? Vi trengte en syndebukk.

Det fantes nok av forståsegpåere som visste råd, og som tok seg godt betalt for å stemple deg som et uskyldig offer for matintoleranse og allergi. Løsningen på alle disse plagene? Kutt ut hvetemel og sukker. I alle former. Dropp gjerne egg og melkeprodukter i samme slengen. Kjøp dyre kosttilskudd og bak brød med masse sære helsekostingredienser (som selvfølgelig ikke inneholder hvetemel!). Det var en gang på 2000-tallet, og myten om karbohydratenes skumle, snikende helseeffekter ble født. Karbohydratrik mat var plutselig roten til alt ondt, og fikk passet sitt tydelig påskrevet som NEI-mat. Verden ville som vanlig bedras, og svelget velvillig matmyten med hud og hår. I vår banale søken etter lettvinte løsninger på alskens problemer, er det enkelt å forholde seg til snill og slem mat, sunn og kreftfremkallende mat, JA-mat og NEI-mat.

Karbohydratenes angivelige skrekkhelseeffekter kunne skremme vannet av de fleste, men det var heldigvis ingen grunn til å føle seg fortapt. For på rekke og rad sto redningsmenn og –kvinner i hvite legefrakker, et kobbel av selverklærte og skråsikre ernæringseksperter, klare til å selge oss løsningene på alle våre helseproblemer. Mat er kanskje medisin, men mat er også mye mer. Kosthold er vår tids korsett og kilde til selvrealisering, en nærmest religiøs fetisj der vi kan dyrke oss selv. Disse kloke menneskene i legefrakk skjønte dette, og tilbød oss en rekke variasjoner av trendy lavkarbo- og høyproteindietter.”Ekspertene” ble gitt tilnærmet ubegrenset med gratis spalteplass i tabloidpressen, der de i ro og mak fikk reklamere for sine dietter og samtidig bygge opp under en kollektiv angst for karbohydrater.

På nett vokste et villnis av trenings- og kostholdsblogger frem, som alle predikerte sine ernæringsevangelier i dypeste alvor. Stikkord var- og er også i dag- kyllingfilet, karbonadedeig, grønnsaker, mandelmel. Og masse styrketrening. En hel generasjon usikre tenåringer sto lagelig til for hugg. Tilbake på sidelinjen sto den stadig mer upopulære brødskiven og poteten – kun backet opp av et knippe halvtrøtte, gråhårete ernæringsprofessorer uten medietekke, med et vitenskapelig vokabular journalister ikke forstår. Det var en kamp karbohydratene ikke kunne vinne.

Det har gått noen år siden myten om karbohydratene ble unnfanget, men i 2013 er lite forandret. Grobunnen for matmyter er fremdeles fruktbar, og karbohydratangsten lever ennå i blant oss. Løsningen på det evige kostholdsmysteriet er imidlertid like enkel som den alltid har vært. For å låne forfatter, journalist og mataktivist Michael Pollans kloke ord: ”Eat food. Mostly plants. Not to much”.

Så til deg som står i matbutikken og kjenner på den tyngende følelsen av at nystekt bakeverk og syndige pastaskruer lokker på deg fra butikkhyllene, litt sånn som da slangen fristet Eva i paradiset (og det var garantert karbohydrater i det eplet!), har vi følgende budskap: Ta deg ei bolle. Helt seriøst.

Bilder lånt fra dagbladet.no og novaslim.no.

Det første funnet av havre kan dateres tilbake til ca 2000 år f.Kr. Da representerte havren mest sannsynlig et ugress for mennesket, mens det eldste funnet av dyrket havre har blitt datert tilbake til Bronsealderen. Havren trives best i et kjølig og fuktig klima, noe som gjør den velegnet for dyrking i Norge.

Havre – en naturlig næringsbombe

Havren bugner over av nyttige næringsstoffer. 100 gram havregryn, inneholder rundt 63 gram karbohydrater, 11 gram fiber, 11 gram proteiner og ca 6 gram fett (hvorav 5 gram er enumettet- og flerumettet fett). I tillegg inneholder havren seks ulike B-vitaminer, samt mineraler som kalsium, jern, magnesium, fosfor, kalium, sink, kobber og mangan.

Lovordene havren velfortjent høster er i stor grad takket være dets høye innhold av fiber, av typen betaglukan, som du kan lese mer om i vårt innlegg om bygg. En metaanalyse publisert i 2009 fant at et høyt inntak av fiber kan redusere risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdom, diabetes, overvekt, ulike former for kreft, og visse mage- og tarmsykdommer. Videre så kan økt inntak av fiber bedre kolesterolnivået i blodet, det kan hjelpe til å senke blodtrykket, forbedret glukosetoleranse (spesielt hos diabetikere),  forhindre forstoppelse, være et nyttig verktøy for vektreduksjon (pga dets lave glykemiske indeks), samt muligens bedre immunforsvaret.

Videre så antas det at det er selve synergien mellom fiberet og de nyttige næringsstoffene i havren som bidrar til dets meget gunstige helseeffekt. Og om ikke dette skulle være nok, så er havre også meget billig. Det er altså mange gode grunner til å inkorporere havre i ditt kosthold, både sett fra et helsemessig- og økonomisk perspektiv. Nedenfor finner du en oppskrift på sunne og næringsrike frokostvafler, perfekte å sende med i matboksen til både store og små.

Ingredienser

• 3-4 dl havregryn
• 3 dl lett, ekstra lett eller skummetmelk
• 3 dl syrnet melk
• 2-3 egg
• 2-3 ss olje
• 1 ts kardemomme (kan sløyfes)
• ½ ts natron evt bakepulver
• 4-5 ss siktet hvetemel

Fremgangsmåte:

• La havregryn svelle i den syrnede melken i minst 30 min.
• Visp sammen resten av ingrediensene og rør sammen med havregryn og melk.
• La røren svelle i ytterligere 20-30 min.
• Stek vaflene gylne i smurt vaffeljern.

Tips: Tilsett gjerne ½ dl revet gulrot, da blir de ekstra saftige!

Bilder: colorbox.com, havren.com og Mathjelpen for foreldre (Kagge forlag)