Norge er bakvendtlandet der søppelmat forsvares av ernæringsfysiologer og journalister fremmer MUK-mat som bærekraftig.

VG satte i forrige uke igjen MUK på den tabloide agendaen, og kommentator Astrid Meland talte MUK-makkets sak i samme avis. Melands innlegg kan ikke bli stående umotsagt. Men først en liten repetisjonsøvelse: MUK (maskinelt utbeinet kjøtt) er maskinbehandlet slakteriavfall fra gris og fjørfe. Kjøttrester som ikke lar seg skjære bort med kniv samt slintrer av bindevev, beinmarg og beinrester blir maskinelt behandlet (sentrifugert, om du vil) til en rosafarget deig som videre anvendes i en rekke matprodukter. I følge Mattilsynets forskrifter defineres ikke MUK som kjøtt, og begrepet «pseudomat» kan kanskje sies å være mer dekkende.

I Norge lages MUK hovedsakelig av slakterester fra fjørfe, og er blant annet å finne i den blomstrende floraen av hermetikk- og pølsemat på det norske markedet. For eksempel består Priors nøkkelhullsmerkede (!) grillpølser avkylling og kalkun av 47 % MUK og 11 % kyllingkjøtt. De resterende 42 pølseprosentene består av en saus av salt, sukker, stivelse, skummetmelk, konserveringsmidler og E-stoffer. Magert? Tja. Sunt? Nuvel.

Flere ernæringsfysiologer uttalte seg om MUK i VG, i noe som kan minne om et forsvar av MUK-maten. Som Christian Drevon, professor i molekylær ernæring ved UiO, så fint sa det: ”fra en ernæringsmessig synsvinkel stusser jeg litt over kritikken”. Dette reduksjonistiske ernæringsperspektivet underminerer det faktum at vi spiser mat, og ikke næringsstoffer. At slike holdninger er å finne hos ernæringseksperter, er overraskende og foruroligende. Ikke minst når det i de nasjonale kostrådene understrekes at inntaket av bearbeidet kjøtt i befolkningen bør begrenses. MUK-produkter har generelt et høyt innhold av salt, e-stoffer og andre ingredienser som har lite med kjøtt å gjøre. Dette er faktisk noe så unikt som et kostholdsråd nasjonale helsemyndigheter og lavkarbo-tilhengere enes om. Og uavhengig av fettprosenten i Prior-pølsa: konvensjonell kyllingproduksjon i Norge er grunnleggende problematisk, noe Mattilsynets tilsynsrapport om kyllingnæringen slo tydelig fast tidligere i år. Så la oss kalle en spade for en spade: MUK-produkter av fjørfe er intet mindre enn sentrifugerte slakterester av degenererte bolebroilere, som i sin tur er alet opp på kraftfôr, stress og medikamenter (les mer).

«Du får ikke kugalskap av norsk MUK»

Kommentator Meland benytter på sin side salgsargument ”du får ikke kugalskap av norsk MUK” i forsøket på å rettferdiggjøre norsk pølsekultur. Innlegget står som et skoleeksempel på at aviskommentatorer ikke nødvendigvis må ha kunnskap om noe som helst, så lenge de bare mener noe. Meland mener at kortreist og økologiske mat er en bløff, trekker paralleller mellom Angelina Jolies angivelige insektdiett og matjåleri, og trykker i sitt helhjertede pølseforsvar – hold dere fast! – bærekraftargumentet til sitt bryst. Disse meningene (eller som Meland selv kaller dem: ”fakta”), blottlegger en fundamental mangel på forståelse for og kunnskap om bærekraftig matproduksjon og -forbruk.

Melands brannfakkel er argumentet om at matressurser bør utnyttes best mulig, og at MUK er en effektiv måte å bruke hele dyret på. Dette er isolert sett riktig. Skal du slå et slag for bærekraftig matforbruk er imidlertid ikke MUK-mat veien å gå. Snarere tvert i mot. Nå har det seg nemlig slik at kjøttproduksjon er den klart mest ressurskrevende formen for industriell matproduksjon. Ifølge FAO står kjøttindustrien samlet for 18 % av verdens klimautslipp, mer enn den globale transportsektoren til sammen. Videre går rundt 80 % av alt korn som dyrkes globalt til dyrefôr, ikke menneskemat. I en verden der en milliard mennesker sulter, står Melands påstand om at ”det er den industrielle matproduksjonen som metter flere”, for fall.

Førsteprioriteten i et bærekraftig kosthold bør derfor være å redusere kjøttforbruket. Tipset er å prioritere mat i ordets egentlige betydning; det vil si rene råvarer, ideelt sett økologisk produserte. Rene råvarer koster litt mer enn familiedeigen til 19,90, sant nok. Så betaler du litt mer for skikkelig mat, og spiser heller kjøtt litt sjeldnere. Ved å velge kvalitet fremfor kvantitet i kostholdet gjør du både miljøet, medmenneskene og helsa di en bjørnetjeneste. For å sitere Fremtiden i våre henders Liv Thoring: det ikke er matsnobberi å tenke på hva man spiser, det er å ta ansvar.

Uavhengig av om en VG-kommentator vifter med grillpølsa i den høyre hånden og meninger om misforstått bærekraft og matsnobberi i den andre, står MUK igjen som et produkt fullstendig tappet for mening og næring; både ernæringsmessig, økologisk og matkulturelt.

Påsken er over oss. Vi håper i den anledning sunn matglede og sunn fornuft tar seg en tur opp fra graven.

Del innlegget med andre!

•